Som du ser har jeg endret på utseende på bloggen. Forandring fryder! Eller?
- Hva synes du om skriftstørrelse og fargevalg? Kom gjerne med tilbakemeldinger!
mandag 2. november 2009
onsdag 7. oktober 2009
Hva synes du er interessant?
Som dere kanskje har sett så har jeg lagt til en mulighet til å gi en tilbakemelding om innlegget er interessant/nyttig (eller fint/bra/mer av dette -innlegg) eller om det rett og slett er uinteressant (kjipt/teit/dårlig skrevet -innlegg). Håper dere benytter dere av denne muligheten slik at jeg på den måten vet hva dere setter pris på.
torsdag 1. oktober 2009
Aktiv dødshjelp
Aktiv dødshjelp er et fryktelig vanskelig og følsomt tema å ta opp. Temaet blir til stadighet tatt opp av ulike media og bloggere, så det er ingen tvil om at dette er noe mange ønsker skal bli debatert. Det er mange følelser og meninger knyttet til dette, så mulig jeg skaper harme hos flere nå, men dette er hva jeg tenker om aktiv dødshjelp.
Jeg tror det er umulig å diskutere aktiv dødshjelp helt objektivt, for uansett hvordan du vrir og vender på det så vil dine egne følelser og erfaringer spille inn. Fagfolk som har hatt mulighet til å sette seg inn i flere sider av temaet og også lytte til erfaringer fra land som har aktiv dødshjelp, kan jo heller ikke enes om dette er en medisinsk og moralsk riktig handling.
Forutsatt at vi har et lovverk som sikrer handlingen på alle måter, er jeg for aktiv dødshjelp. Vi må selvfølgelig ha rettningslinjer og lover som styrer prosessene som fører frem til en hjelp til å avslutte en persons liv. Det må være 100% sikkert at pasienten forstår hva dette innebærer og at vedkomne ønsker denne løsningen -og hvordan kan man være 100% sikker på det? Rettningslinjer for hvordan det skal utføres og av hvem må være tilstede selvfølgelig, og absolutt ingen mulighet for misbruk (altså mord) må også være tilstede. Det vil være en svært vanskelig oppgave å få disse tingene på plass og jeg tror Norge er langt unna å tillate aktiv dødshjelp.
Jeg har fortalt mine nærmeste at om jeg skulle være så uheldig å få samme diagnose som mamma, vil jeg ikke leve lenge med den. Det er "greit" så lenge man surrer og glemmer litt, men så snart jeg hadde blitt mer enn litt glemsk, blitt litt mindre meg, ville jeg ha ønsket å få slippe. Jeg ønsker ikke å bli en pleietrengende demenspasient, miste evne til å kommunisere på en forståelig måte og ikke lenger vært meg. Kanskje feigt, kanskje egoistisk. Men jeg vil ikke seigpines og forvandles til noe jeg ikke er. Og jeg vil ikke at de rundt meg skal potensielt slite seg ut på grunn av meg.
Jeg vil ikke at samboer, venner og familie skal måtte gå i den evige sirkelen av sorg over å ha mistet meg samtidig som jeg fortsatt er tilstedet. Da er det bedre å få tatt et verdig farvel ved en begravelse, puste og så få gå videre med de gode minnene. Jeg vil ikke at mine pårørende skal måtte bruke så mange krefter, tid og tårer på meg. Og det er ikke slik jeg vil bli husket og det er ikke slik jeg ønsker å leve mine siste leveår.
Misforstå meg ikke. Jeg er kjempeglad i mamma'n min og noen ganger får jeg plutselige behov for å besøke henne på sykehjemmet bare for å sjekke at hun fortsatt er der. Men det er ikke mamma jeg møter, hun har jeg mistet. Det er dette menneske som jeg holder så inderlig av, som jeg besøker, men som ikke har vært mamma på mange år. Vi hadde mange fine stunder selv om hun fort ble veldig dårlig. Og jeg setter pris på de stundene. Jeg vet hun har det så bra hun kan ha det akkurat nå. Men som pårørende, etter å ha sett sykdomsforløpet på nærthold, etter å ha sett hva sykdommen har gjort med mamma, er jeg klar på at jeg selv ville ha ønsket å bestemme når jeg ville avslutte livet mitt om jeg hadde fått en slik diagnose. Jeg vet ikke hva mamma ønsker, hun kan ikke fortelle meg det.
Jeg er klar over at vi mennesker har en utrolig evne til å leve og til å ønske å overleve. Men under visse strenge forutsetninger bør vi også få lov til å velge når nok er nok.
Jeg tror det er umulig å diskutere aktiv dødshjelp helt objektivt, for uansett hvordan du vrir og vender på det så vil dine egne følelser og erfaringer spille inn. Fagfolk som har hatt mulighet til å sette seg inn i flere sider av temaet og også lytte til erfaringer fra land som har aktiv dødshjelp, kan jo heller ikke enes om dette er en medisinsk og moralsk riktig handling.
Forutsatt at vi har et lovverk som sikrer handlingen på alle måter, er jeg for aktiv dødshjelp. Vi må selvfølgelig ha rettningslinjer og lover som styrer prosessene som fører frem til en hjelp til å avslutte en persons liv. Det må være 100% sikkert at pasienten forstår hva dette innebærer og at vedkomne ønsker denne løsningen -og hvordan kan man være 100% sikker på det? Rettningslinjer for hvordan det skal utføres og av hvem må være tilstede selvfølgelig, og absolutt ingen mulighet for misbruk (altså mord) må også være tilstede. Det vil være en svært vanskelig oppgave å få disse tingene på plass og jeg tror Norge er langt unna å tillate aktiv dødshjelp.
Jeg har fortalt mine nærmeste at om jeg skulle være så uheldig å få samme diagnose som mamma, vil jeg ikke leve lenge med den. Det er "greit" så lenge man surrer og glemmer litt, men så snart jeg hadde blitt mer enn litt glemsk, blitt litt mindre meg, ville jeg ha ønsket å få slippe. Jeg ønsker ikke å bli en pleietrengende demenspasient, miste evne til å kommunisere på en forståelig måte og ikke lenger vært meg. Kanskje feigt, kanskje egoistisk. Men jeg vil ikke seigpines og forvandles til noe jeg ikke er. Og jeg vil ikke at de rundt meg skal potensielt slite seg ut på grunn av meg.
Jeg vil ikke at samboer, venner og familie skal måtte gå i den evige sirkelen av sorg over å ha mistet meg samtidig som jeg fortsatt er tilstedet. Da er det bedre å få tatt et verdig farvel ved en begravelse, puste og så få gå videre med de gode minnene. Jeg vil ikke at mine pårørende skal måtte bruke så mange krefter, tid og tårer på meg. Og det er ikke slik jeg vil bli husket og det er ikke slik jeg ønsker å leve mine siste leveår.
Misforstå meg ikke. Jeg er kjempeglad i mamma'n min og noen ganger får jeg plutselige behov for å besøke henne på sykehjemmet bare for å sjekke at hun fortsatt er der. Men det er ikke mamma jeg møter, hun har jeg mistet. Det er dette menneske som jeg holder så inderlig av, som jeg besøker, men som ikke har vært mamma på mange år. Vi hadde mange fine stunder selv om hun fort ble veldig dårlig. Og jeg setter pris på de stundene. Jeg vet hun har det så bra hun kan ha det akkurat nå. Men som pårørende, etter å ha sett sykdomsforløpet på nærthold, etter å ha sett hva sykdommen har gjort med mamma, er jeg klar på at jeg selv ville ha ønsket å bestemme når jeg ville avslutte livet mitt om jeg hadde fått en slik diagnose. Jeg vet ikke hva mamma ønsker, hun kan ikke fortelle meg det.
Jeg er klar over at vi mennesker har en utrolig evne til å leve og til å ønske å overleve. Men under visse strenge forutsetninger bør vi også få lov til å velge når nok er nok.
tirsdag 29. september 2009
Juss
Det er mange lover og regler som det kan lønne seg å holde styr på når man er pårørende til en demenssyk.
- Hva gjør man når pasienten ikke lenger kan gå i banken selv?
- Hvordan søker man om avlastning eller annet når den rammede ikke forstår at vedkomne trenger hjelp?
- Hva har man lov til å gjøre på vegne av en annen?
- Hva har man rett på på et sykehjem?
Dette og mye mer lærer man om på Pårørendeskolen, men du finner også en god starthjelp på Najonalforeningen for folkehelsen sin side om demens.
- Hva gjør man når pasienten ikke lenger kan gå i banken selv?
- Hvordan søker man om avlastning eller annet når den rammede ikke forstår at vedkomne trenger hjelp?
- Hva har man lov til å gjøre på vegne av en annen?
- Hva har man rett på på et sykehjem?
Dette og mye mer lærer man om på Pårørendeskolen, men du finner også en god starthjelp på Najonalforeningen for folkehelsen sin side om demens.
tirsdag 22. september 2009
Pårørendeskolen høsten 2009
Ved å gå på pårørendeskolen lærer du om demenssykdom, om rettigheter pårørende og syke har, om arv og andre nyttige ting. Kurset passer best for de som er "ferske" pårørende og som har behov for informasjon om sykdom, steder å søke råd/støtt og rettigheter.
Semesterkurs I starter tirsdag 13. oktober kl 18-21.
Semesterkurs II starter torsdag 22. oktober kl 18-21.
Ta kontakt med kursleder Anita Ellefsen på telefon 23 24 08 00 om du har spørsmål eller ønsker å melde deg på.
Semesterkurs I starter tirsdag 13. oktober kl 18-21.
Semesterkurs II starter torsdag 22. oktober kl 18-21.
Ta kontakt med kursleder Anita Ellefsen på telefon 23 24 08 00 om du har spørsmål eller ønsker å melde deg på.
mandag 21. september 2009
fredag 18. september 2009
Samtalegrupper og demenscafèer i Oslo
PYD: samtalegruppe for pårørende til yngre personer med demens (debutt før 65 år)
Møtes kl 19-21 den andre torsdagen hver måned på Villa Enerhaugen, Smedgata 30, 1. etg. Gruppen er åpen, ingen påmelding. Gruppeleder er Kristin Borg, tlf 99 15 56 84.
Samtalegruppe for pårørende til eldre personer med demens (debutt etter fylte 65 år)
Møtes kl 19-21 den første mandagen i hver måned på St.Hanshaugen eldresenter, Lovisenberggt 4 e. Gruppen er åpen, ingen påmelding. Gruppeleder er Kristin Borg, tlf 99 15 56 84.
Sorggruppe
Åpent møte tirsdag 29. september kl 11 med informasjon om arbeidet. Gruppeleder sykepleier Kjerstin Winge, tlf 23 24 08 00.
Ariadne (for demente)
Åpent tilbud til personer med demens. Møtes kl 13-14.30 annenhver mandag (fra 24.8.). Gruppeleder sykepleier Bronwen Hansson, tlf 23 24 08 00.
Erindringscafè
Åpen cafè kl 12-15 lørdag 12. september, 10. oktober, 14. november og 12. desember på St.Hanshaugen eldresenter, Lovisenberggt 4e. Underholdningsprogrammet starter kl 13.
Søndagscafè med musikk
Åpen cafè kl 12-14.30 søndager på Schafteløkken seniorsenter, Zahlkasserer Schafts plass 3. Kontaktperson Turid Wang Ljungquist, tlf 22 55 22 41.
Møtes kl 19-21 den andre torsdagen hver måned på Villa Enerhaugen, Smedgata 30, 1. etg. Gruppen er åpen, ingen påmelding. Gruppeleder er Kristin Borg, tlf 99 15 56 84.
Samtalegruppe for pårørende til eldre personer med demens (debutt etter fylte 65 år)
Møtes kl 19-21 den første mandagen i hver måned på St.Hanshaugen eldresenter, Lovisenberggt 4 e. Gruppen er åpen, ingen påmelding. Gruppeleder er Kristin Borg, tlf 99 15 56 84.
Sorggruppe
Åpent møte tirsdag 29. september kl 11 med informasjon om arbeidet. Gruppeleder sykepleier Kjerstin Winge, tlf 23 24 08 00.
Ariadne (for demente)
Åpent tilbud til personer med demens. Møtes kl 13-14.30 annenhver mandag (fra 24.8.). Gruppeleder sykepleier Bronwen Hansson, tlf 23 24 08 00.
Erindringscafè
Åpen cafè kl 12-15 lørdag 12. september, 10. oktober, 14. november og 12. desember på St.Hanshaugen eldresenter, Lovisenberggt 4e. Underholdningsprogrammet starter kl 13.
Søndagscafè med musikk
Åpen cafè kl 12-14.30 søndager på Schafteløkken seniorsenter, Zahlkasserer Schafts plass 3. Kontaktperson Turid Wang Ljungquist, tlf 22 55 22 41.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
